Ambivalens

Det skjer mye her på posten. 3 stykker er skrevet ut, og 3 stykker kom inn på tirsdag. Jeg synes det er skummelt å skulle lære hverandre å kjenne enda en gang på nytt når det kommer til gruppesamtaler, for man må gjøre seg trygge på hverandre før man i det hele tatt klarer å si noe. Slik er det iallefall for meg. Jeg må være trygg på de jeg skal dele noe med. Stole på dem. Og det er vanskelig, for med pasienter skal ikke forholdet mellom hverandre være veldig "tett", men likevel slik at det skal gå an å prate sammen om vanskelige ting. Det er onsdag i dag, og vi hadde da mentaliseringsgruppe. Første gruppa med de nye pasientene, og det gikk jo forsåvidt greit. Snakket ikke så veldig mye - bare nikket og smilte og prøvde å være så høflig som jeg kan. I morgen er det billedterapi, så vi får se hvordan det går da... Da skal vi jo tross alt vise frem de bildene vi har laget/tekstene vi har skrevet på slutten av terapitimen. Sist torsdag synes jeg det var litt skummelt, men samtidig godt å få tilbakemelding på bildet jeg hadde laget. Likevel føler jeg at det samtidig er feil at jeg er her. At jeg opptar en plass og ikke er verdig hjelp. Her er ambivalensen STOR. I det ene øyeblikket skriker jeg etter hjelp, og i det andre så kunne jeg ikke tenke å nærme meg en psykolog engang. Føler hele tiden at jeg er til bry. I gruppene føler jeg at jeg er i veien, og det samme ute i miljøet på avdelingen. Hvor skal jeg gjøre av meg liksom? Det er da jeg blir på rommet og sturer. Spiller Wordfeud med masse folk jeg ikke kjenner, og sjekker facebook for å lese om Beiber-fans og se på bilder av mennesker som har det fantastisk. Tilsynelatende, hvert fall. Jeg får bare jobbe med det, for kontaktene mine sier jeg ikke skal føle det på den måten. Jeg prøver. Sånn ca, hvert fall.