Stillestående

Jeg kan ikke røre meg. Hver muskel er stiv av skrekk. Er det noen der? Jeg holder pusten og har blikket rettet stivt mot taket. Er det noen der? Jeg glemmer det aldri. Minnene er plantet og lagret. Uten at jeg har bedt om det, uten at jeg ville det. Det hjemsøker meg, både dag og natt. Er det noen der? Ja, men jeg ser de ikke, bare hører dem. De lusker rundt i min verden og prøver å tvinne meg rundt lillefingeren. Alt kjennes kaldt. Vemmelig. Jeg får ikke lov til å stole på noen. Et hardt grep hviler rundt strupen min. Men er den min? Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer.