Tunge dager

Nå har jeg vært på EPP i snart 3 uker, og jeg kan si at jeg trives ganske godt i grunn. Masse hyggelige folk som jobber der, og de er dyktige. Veldig dyktige. Jeg er spesielt fornøyd med den ene primærkontakten min. Hun er fantastisk hyggelig og omtenksom, og det hjelper veldig å ha en slik person rundt meg. Hun er så tvers igjennom god. Men over til overskriften. Jeg har hatt noen tunge dager denne uken. Tanker som ikke vil gi slipp om at livet er meningsløst og energikrevende. Stort sett tenker jeg på hvor godt det hadde vært å bare slippe. Tankene blir bare sterkere og sterkere. Eskalerer. Helt til jeg ikke har kontroll mer, alt bare ramler over meg og tar overtaket. Bulimien er det eneste jeg har kontroll over. Det skjer så mye rundt meg som jeg overhodet ikke har kontroll på, og derfor er det godt å falle tilbake på spiseforstyrrelsen. Jeg har kontroll på inntak, og jeg har kontroll på at det skal ut igjen. Jeg spiser for å berolige de ansatte der hvor jeg er innlagt, for de har en bekymring rundt akkurat dette. I tillegg til selvmordstankene selvsagt. Jeg vil ikke mer, ønsker ikke mer. Det blir for slitsomt. Men her kommer venninnene mine inn. Dere er så fantastisk gode, og jeg kjenner jeg er glad for å ha dere. Men det er ikke så enkelt å tro på at noen kan bry seg om en person som meg, og derfor blir det også vanskelig å sette på omtanken dere viser meg. Ønsker bare å takke dere for at dere er så gode mot meg, og hjelper meg i tunge stunder. Istad, da dere sa at dere ikke ville tilgi meg om jeg tok mitt eget liv, var det akkurat som om jeg ble vekt litt. Det er faktisk noen som bryr seg om meg og ikke vil at jeg skal forsvinne. For meg er det rart å høre, som sagt. Jeg vet ikke mer hva jeg skal si. Tror jeg må la det synke litt inn og bearbeide det litt. For det skal ikke være lett, dette her. Men jeg setter stor pris på dere. Det skal dere vite. Go'inger.