Tilbake

Nå er jeg tilbake på avdelingen igjen etter en natt hjemme. Det gikk ikke så bra som jeg trodde det skulle gjøre. Kvelden startet hos mine to venninner på bursdag, og det var jo veldig koselig selv om alkoholinntaket var veldig stort. Jeg drakk og drakk - alt for å få den gode følelsen og sette selvtilliten på topp. Jeg ville være et lite midtpunkt, jeg ville være kul og flott og morsom - alt på én gang. Og det gikk i noen timer. Etter dét var jeg bare full. Full og slitsom for sikkert alle mann. Jeg gikk videre til et sted i skogen hvor det liksom skulle være et annet vors, og der møtte jeg ingen andre en en stalker jeg har hatt. Han ble jo SÅ glad, og jeg hadde lyst til å løpe og gjemme meg. Han var så innpåsliten(noe han alltid har vært), og klenga og gav meg klemmer og sa fine ting til meg - alt for å få oppmerksomheten min. Og det fikk han ikke alltid, og da ble han enda verre. Resten av gjengen som var der oppe var en haug med raringer. Noen hadde jeg gått på barneskole med, andre kjente jeg ikke. Men de var innpåslitne likevel. Og gav meg masse drikke, ikke minst. Jeg ble bare fullere og fullere, hellte ned vodka og øl, og smakte trolig hasj for første gang. Ikke at jeg kjente noe, men likevel.. Jeg får så dårlig dømmekraft når alkohylene er inntatt. Videre dro jeg til resten av vennegjengen min på et vors ikke langt unna. Ble kjørt i en svartrussbil dit, og gutta slo meg på rumpa og kalte meg fin. Det var så jævlig ubehagelig at jeg ikke kan beskrive det. De bare krafsa og tok villt for seg - akkurat som at de ikke hadde sett ei jente før. Så jævlig unødvendig. Med maten har det heller ikke gått så bra. Jeg prøver å spise nok, men jeg får ikke til. Jeg ser selv at jeg har gått ned litt i vekt, men ikke slik som pappa fastslo:"Du er blitt for tynn! Få i deg mer næring, for pokker. Alt for tynn, sa jeg!". Det er også relativt unødvendig å si på den måten. Jeg er ikke blitt for tynn, jeg har bare gått ned litt. Jeg spiser ikke for lite, jeg spiser nesten nok. Noe kommer opp igjen, noe blir i magen. Sånn er det å ha en spiseforstyrrelse som overtar alt det andre i livet ditt. Depresjonen har taket rundt meg enda en gang. Jeg kjenner lite på livslyst, har ikke fått i meg medisiner fordi jeg drakk, jeg har sovet mye, spist lite, grått, vært motløs etc. Jeg kan ikke fatte eller forstå hvorfor jeg IKKE skjønner at alkohol ikke er bra?! Jeg sitter og sier det til meg selv, men tankene bare stopper, og sier til meg at "joda, hvorfor skal det ikke være bra, du får det jo så himla bra når du drikker!". Gud hjelpe meg, sier jeg bare. Så nå sitter jeg her. Spiste ikke kveldsmat. Venter på medisiner. Koker over. Fader så varmt det er her. Tør ikke sitte i singlet fordi jeg er redd personalet her skal synes jeg er tykk. Tenker på livet og kjærligheten og døden. Ikke minst døden. Hvorfor skal livet være så vanskelig noen ganger...?