Venter og venter

Her sitter jeg nå og venter på at vakthavende lege skal komme og snakke med meg. Jeg har ventet siden tidlig i dag, og nå begynner jeg å bli rastløs. Jeg vil hjem! Hjem og ha en fantastisk dag. Hjem til valpen, hjem til familien, hjem til venninnene mine. Jeg håper og krysser fingrene for at jeg får et rungende ja. Kjenner ikke til legen, tror jeg, men det er kanskje like greit. Som sagt, så hadde min lege fastslått at jeg ikke skulle få permisjon i helgen, men jeg skal jo neste helg på russetreff allikevel, så jeg må jo ha overnattingspermisjoner for å kunne prøve det ut litt. Jeg skal jo tross alt sove i en stor russebil sammen med 7 andre jenter i 2 hele netter, og det kan bli trangt og intimt. Men jeg gleder meg, og jeg burde være forberedt i forkant av dette. Å sove hjemme kan være både godt og vanskelig. Godt å komme bort fra denne sterile avdelingen med pasienter som kaller meg "Miss Norway" og frøken strøken. Jeg synes det er litt ubehagelig, for jeg ser ikke det de ser. Jeg ser noe helt annet. Vanskelig kan det være i forhold til mat. De hjemme lar meg ikke kaste opp, og holder meg under oppsyn mange timer etter et måltid. Det er slitsomt og føles ikke godt. Her på avdelingen følger de ikke med på sånne ting. De behandler ikke slik her, og de sier det kun er symptomer på sykdommen min, så jeg får holde på som jeg vil. Her om dagen fikk jeg høre av en medpasient at jeg "spiste lite til å være så stor". Jeg knakk helt sammen innvendig, og tenkte ikke noe annet enn at han syntes jeg var tykk. Jeg fikk helt panikk og halvveis løp til rommet for å gråte fra meg. Da jeg fortalte det til den ene primærkontakten min, sa hun at han antageligvis mente jeg spiste lite til å være så HØY, for det gjør jeg visstnok. Legen sa det, alle sa det, at han mente jeg var HØY. Ferdig med den saken. Og jeg er jo høy, hele 1,83 meter. Jeg klarer likevel ikke legge fra meg denne tanken om at han mente jeg var tykk, men han har senere sagt at jeg var så slank og flott, og at jeg antageligvis kunne utnevnes til "Miss Norway". Jeg bare "eeehh..takk?". Det var veldig absurd å høre, for jeg ser ikke noe av det jeg får høre fra de andre, men jeg må vel begynne å tro på det. Selvtilliten min ligger på bånn, og ser kun tykke, stygge og lite intelligente meg. Og jeg tror de sier slike ting bare for å være hyggelige mot meg. Men uansett, nå får jeg vente enda litt til. Håper legen kommer snart...