Og med alkoholen kommer de vanskelige tankene

Som jeg nevnte i det forrige innlegget, så er jeg altså russ i år. Og russefeiringen forbindes gjerne med alkohol - MASSE alkohol. Min russetid har nå vart i 6 dager, og jeg er allerede sliten av det. Russetreff orker jeg ikke tanken på, for det blir både så psykisk og fysisk utfordrende. Jeg har nå vært innlagt(igjen) lenge på en akuttpost, og der har jeg ikke forholdt meg til så mange andre enn personalet og en og annen rar medpasient. Derfor synes jeg det er vanskelig å skulle forholde meg til så mange mennesker på én gang på en sted slik som Lillehammer eller Tryvann på russetreff. Dessuten er jeg langt unna avdelingen, så det blir skummelt hvis ting blir vanskelig - noe det fortsatt blir - og da har jeg ikke den umiddelbare muligheten til å reise tilbake ved behov. Senest istad satt jeg og gråt pga. egne tanker om at livet ikke var verdt å leve, og at alt bare var et eneste stort slit. Det skremmer meg at det svinger slik som det gjør nå. Jeg er blitt satt på stemningsstabiliserende(?) medisiner, så jeg håper at det skal fungere. For jeg orker ikke havne skikkelig i grøfta igjen. Da havner det nedenom og hjem igjen, altså. Det med alkoholen har litt lett for å ta overhånd, og jeg drikker gjerne masse på veeldig kort tid. Årsaken er vel at jeg synes rusen er så deilig og befriende, og jeg får en bratt stemningskurve som skyter i været! Livet er liksom SÅ bra, og alle mennesker er fantastiske alle mann. Men det er etter denne høydetoppen at det går nedover igjen. Bratt nedover. Det er da det blir skummelt, og jeg føler kun at jeg har en viss kontroll. Sterke tanker som surrer rundt i hodet, og vokser seg større og større til det tar helt overhånd. Det er ekkelt å kjenne på, det å miste konrollen over deg selv. Verden blir plutselig litt uvirkelig. Men vi får se hvordan det går. Jeg får masse veiledning og råd, og masse hjelp sånn sett, så skal ikke si noe på dèt. Over til en helt annen greie, så gikk møtet med EPP over all forventning. Damen jeg hilste på da jeg kom inn døra, var smilende og blid, og veldig imøtekommende. Jeg slappet straks litt mer av, for jeg ventet nemlig å se en strikt, gammel dame med en imaginær linjal som hun slo over fingrene dine hvis du sa noe feil. Jeg ler litt av hvor bisarr og absurd den tanken var, men sånn var det nå bare. Og jeg tok feil, hun var slettes ikke slik jeg hadde tenkt meg. Det hun gjorde, var å fortelle om avdelingen, og at det skulle gå helt fint(her var hun veldig positiv, veldig) å tilrettelegge slik at skole og terapi/behandling skulle fåes til å gå ihop. Det ble jeg veldig glad for å høre, ettersom det med skole er blitt veldig viktig for meg. Nå har jeg fokus på å fullføre de 4 fagene jeg har plukket ut i samråd med avdelingsleder og lege. Og det skal jeg klare. Ny time er satt opp neste onsdag kl 12, og da SKAL jeg være klar med svaret mitt. Jeg bare må det. Spørsmålet er bare om jeg skal takke ja til denne plassen på EPP, eller om jeg skal vente og heller behandle bulimien? Det er så vanskelig å finne ut av hva jeg skal prioritere.