Å sette pris på det gode

I dag er det duket for samtale med EPP(Enhet for PersonlighetsPsykiatri), og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Jeg gruer meg for hva som ligger i vente i fremtiden; skal jeg være innlagt der en periode for og så gå ut i verden og leve mitt eget liv, eller skal jeg legges inn for spiseforstyrrelsen i nærmeste fremtid? Det er alt så usikkert, og jeg får beskjeder om ditt og datt hver eneste dag. I går ble jeg oppringt av psykologen min ved BUP. Hun fortalte om henvisningene til RASP i Oslo og til Reinsvoll ved Gjøvik. Hun spurte meg om det var lurt at hun avventet å sende dem til vi visste mer om EPP. Jeg syntes det var en god idé ettersom jeg er så usikker selv på hva jeg vil. Akkurat nå har jeg lyst til å nyte tiden som russ med mine beste venner. Og jeg har LYST til det! Det er så lenge siden jeg har hatt lyst til noe. Depresjonen hadde meg rundt lillefingeren og herjet med meg slik at jeg ikke skulle ha noen positive tanker om noe som helst. Jeg var likegyldig. Til alt, egentlig. Men det er nå så deilig å kjenne at jeg virkelig ønsker noe og kan glede meg over det! Jeg begynner sakte men sikkert å bli bedre, og det er så deilig. Har følt på så mye likegyldighet og meningsløshet at det nå var på tide meg noe annet. Jeg beveger meg fremover mot et bedre liv. Et meningsfylt liv. Nå stikker jeg på møte. Wish me luck!