what to do

Livet er litt håpløst noen ganger. Jeg sliter med å finne mening med noen ting. Tanken er jo at jeg snart skal flytte på hybel, men det virker så langt frem i tid. Noen ganger tenker jeg "gidder jeg dette? Orker jeg alt styret med at ting skal flyttes og ordnes bare for å bli stuck i en og samme by?". Jeg tenker også at det ikke er noe vits i - jeg skal jo ikke leve uansett. Og jeg kommer ikke fra tanken - uansett hvor hardt jeg prøver. Altså, før jeg i det hele tatt får flyttet på hybel, så må pengene fra NAV ordnes, og dét kan ta inntil 2 måneder. Deretter leit etter hybel, og deretter flytting og mas, og kanskje noen krangler. Tipper der hvertfall. Som sagt, så virker alt så langt frem i tid. Den andre tingen jeg tenker mye på, er at jeg må ta opp igjen fag på skolen som jeg har gått på nå i tre år. Det blir så flaut - jeg skulle jo ha vært ferdig! Ambivalensen i forhold til å bli boende i samme by, eller å skulle flytte ut til en annen en, er sterk. Jeg spurte mamma hva hun hadde gjort hvis jeg feks flyttet til oslo, og svaret jeg fikk tilbake var "det får du ikke lov til!" Klart jeg har lov til det! Dette er mitt eget liv, og jeg bestemmer da selv hvor jeg skal bo og hvordan jeg skal leve. Blir så irritert at jeg ikke vet hva jeg skal foreta meg. Så det virker igjen så håpløst. På en og samme tid vil jeg dø, men samtidig flytte ut. Frustrerende i grunn. Men vi får se hva som skjer videre.