Vanskelig tid

Nå har det vært ferie i noen uker fra avdelingen, og jeg har vært på ferietur med familien. Turen gikk i og for seg ganske greit, med tanke på omstendighetene. Men nå, nå som jeg har kommet hjem, så sitter jeg her uten noen ting. Jeg gråter og forbanner livet - hater alle "kneiker" jeg må komme meg over. Nå er jeg så lei, og det har jeg sagt før - men nå mener jeg det virkelig. Det er så skummelt at alle tanker om å avslutte alt er så nærme. Jeg skal egentlig starte på skolen igjen til høsten, og planen er å flytte ut på hybel - men alt virker så langt unna. Så langt frem. Jeg er så svak nå. Så inderlig svak - hvert eneste nedlatende blikk eller en uforsiktig kommentar gjør at jeg knekker sammen. Faller sammen innvendig. Jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer - takler ikke lenger denne sannheten om livet. Livet er så uendelig komplisert, og jeg takler det ikke. Jeg har fått innvilget arbeidsavklaringspenger fra NAV, og alt skulle liksom bli så bra når jeg fikk det. Jeg skulle ut - flytte på hybel, klare meg selv, forsørge meg selv. Men jeg klarer ikke ta vare på meg. Jeg går på vekta, og den viser mindre og mindre - men jeg ser det ikke på kroppen min. Føler jeg eser - det samsvarer ikke. Det er så frustrerende! Jeg krangler med mamma og pappa hver eneste dag, og de gir meg opp. Mamma har sagt nettopp det. Hun klarer ikke mer, sier hun. I dag ringte mamma Åpen Akutt fordi hun var bekymret for hvordan det gikk med meg. Hun ser det ikke går så bra akkurat nå, så hun fikk noen fra avdelingen til å ringe meg. De ringte første gang; jeg tok den ikke. Turte ikke - ville ikke. De ringte for andre gang; jeg tok den ikke. Ville ikke - turte ikke. Ville ikke snakke med noen - ville bare ligge og stirre i taket og holde pillene i hånda. Mamma kommer stormende opp med avdelingen på telefonen hvor de forteller henne at jeg ikke har tatt telefonen, og hun kjefter på meg og sier at jeg skal svare. Hun pusher på meg mobilen, men jeg vil ikke. Skriker og gestikulerer meg hendene. Orker ikke. Mamma blir som vanlig frustrert og stormer ut av rommet igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Alt er så frustrerende vanskelig, og innleggelsen om litt over en uke ligger så langt fremme. Jeg vet ikke om jeg klarer meg til da. Vet ikke om jeg vil lenger. Virkelig alt er så håpløst.