lever det ugode liv

På mandag gjorde jeg noe dumt. Et valg jeg tok på bakgrunn av mine håpløse tanker om livet og verden sånn generelt. Jeg tenkte på det hele dagen. Måtte ofte komme meg ut av huset for å klarne hodet. Jeg ryddet rommet, gjorde klar tingene mine akkurat som om at jeg skulle reise et sted. Jeg dusjet, ordnet meg litt, og satt meg deretter på senga. Jeg fant frem en boks, og der lå det enormt mye medisiner som jeg hadde spart inn. Jeg tok i begynnelsen små mengder av piller inn i munnen, for deretter å skylle det ned med vann. Deretter ble jeg så kvalm, så jeg tok likegjerne alt på en gang. Jeg la med ned i sengen og kjente på kvalmen. Konsentrasjonen gikk til å holde kroppen i ro og forberede meg på at "ja nå, nå skal jeg dø. hva skal man egentlig tenke på? Det en setter pris på, kanskje - eller hvem en er glad i." Jeg tenkte ikke noe særlig på dette. Klarte det ikke. Fokuset var den enorme kvalmen. Plutselig kjente jeg på noe. En abusrd, men likevel naturlig tanke; "HVA HAR JEG GJORT"? Hva skal jeg gjøre nå, jeg forsvinner jo snart. Følelsen av panikk kom løpende, og jeg kjente på en følelse av anger, tror jeg. Mamma kom opp trappa og så at jeg var litt dårlig, og da jeg rett og slett bare sa det, snudde mamma seg tvert for å ringe legevakten. NEI, jeg vil jo dø! Det er bare det jeg ønsker. Ønsker å bli borte. Etter mye om og men var vi plutselig på legevakta. Jeg kom inn i egen seng tvert, for her skulle det pumpes og overvåkes. Jeg måtte kle av meg alt for og så få på meg en sykehusskjorte - de som er skikkelig "lekre". knappene måtte være oppe, så jeg viste ufrivillig brystet til alle som var der. Jeg hatet det. Hatet det så mye at jeg lukket den igjen selv. Kjente jeg begynte å lagsomt bli mer og mer borte. Legene måtte vekke meg jevnlig fordi jeg døset av. Det siste jeg husker(utenom at de skulle holde øye med hjertet mitt med masse forskjellige apparater, og at de hadde satt inn et kateter uten at jeg hadde merket det - sov sikkert) er at de stakk en skikkelig tykk slange ned i halsen på meg. Så førte de ned kull i magen minn. Det er det siste jeg husker - frem til ca kl halv 7 dagen etterpå. Jeg åpnet øynene og tenkte "HERREGUD hvor er jeg. Jeg er ikke død. FAEN" Hadde øynene oppe i kanskje noen minutter, og deretter sovnet jeg igjen. Neste gang jeg våknet, satt mamma der. For det første skvatt jeg, skikkelig, og for det andre; jeg ønsket egentlig å være alene. Jeg ville dø, men det skulle de hindre meg i å gjøre noe med. Så ble det mye tull med innleggelser og sånt, kan fortelle mer om det senere. Men faktum er; det går litt greiere nå. Jeg skal se på hybel på onsdag - det er den eneste motivasjonsfaktoren jeg har akkurat nå. Jeg HÅPER jeg får den, for den ligger perfekt til og en en grei pris på den med tanke på at det er en hybelLEILIGHET. Får jeg den ikke, føler jeg at det fort kan falle tilbake til meningsløsheten og dens problemer. Med andre ord; for meg har jeg veldig lite å leve for.